Ble desverre ikke rare bloggen dette her, og enda værre ikke rare ironman heller. Tre dager før start, så klarte jeg å tråkke over mens jeg lekte og badet med sønnen min, hvilte godt, og prøvde å starte, men kom ikke mange hundre meter før jeg kjente at ting ikke fungerte, og når jeg samtidig fikk et spark i ankelen, så var det bare å komme seg til land igjen og nyte et fantastisk stevne fra sidelinjen. Fikk med oss Frank og Bjørnar kjempe seg inn til fantastisk gode prestasjoner!
Jeg kommer sterkere tilbake…lover!
